Moderne talespråk i Norden

1. Moderne talespråk i Norden

2. Læreplanmål for denne perioden • Du skal ha kunnskap om sosial variasjon i språket (t.d. sosiolektar, gruppespråk og fagspråk) • Du skal ha kunnskap om dei viktigaste målmerka og kunne bruke dei i heimfesting av dialektar. • Du skal ha lese ca. 5 ulike dialektprøvar med dette siktemålet

3. Begrepsavklaringer • Dialekter/målføre - ei geografisk tilnærming til talespråket. Definisjon: "Dialekt er et relativt ensartet talemål innenfor et geografisk område" (Signatur studiebok s. 282) • Sosiolekter/gruppespråk - ei sosial tilnærming. Definisjon: ”Sosiolekt er en variant av den lokale dialekten, farget av brukernes sosiale tilhørighet, alder, kjønn, utdanning og yrke” (Signatur studiebok s. 282) • Idiolekter/individuelt språk - ei individuell tilnærming. Definisjon: ”Et språktrekk som særpreger en enkeltperson og ikke et geografisk område eller ei sosial gruppe, er idiolektisk" (Sandøy)

4. Dialekt - en problematisk generalisering • det vil alltid være noen grupper som har et talemål som avviker fra den generelle dialekten (sosiolekter) • det vil dessuten alltid finnes individer som snakker et talemål som avviker fra den generelle dialekten/sosiolekten (idiolekter), enten "permanent” eller i bestemte situasjoner/omgivelser

5. Sosiolekter/gruppespråk • Sosiale grupper kan ofte utvikle et talemål med spesielle særtrekk. Slike talemålsspesialiteter er en vanlig måte for en gruppe å avgrense seg mot "de andre", og skaper samtidig samhold innad i gruppa. Å mestre disse særtrekka er ofte en forutsetning for å bli aksepter i slike grupper.

6. Sosiolekter/gruppespråk Slike grupperinger kan struktureres etter eksempelvis • Alder • som ungdomskulturen • de eldre • Kjønn - kvinner kommuniserer ofte på en annen måte enn menn "

7. Sosiolekter/gruppespråk • Sosial status eks. • "Arbeiderklassens språk" • Overklassespråk • Sosiale grupper av denne karakter har til tider "klumpa seg sammen" i et geografisk område, og språket deres kan - i enkelte tilfeller - kanskje med en viss rett kalles en dialekt

8. Sosiolekter/gruppespråk • Yrke og utdanning – vil en prest bruke et annet språk enn eksempelvis en anleggsarbeider? • Fag - de fleste fag har sine egne fagtermer • Livssyn - eks bedehusspråket/­"Kanaanspråket

9. Idiolekt • Et individ er vanligvis medlem i flere grupper, og vil derfor vanligvis tilpasse talemålet sitt etter situasjonen. Hva er da idiolektet - det naturlige talemålet til vedkommende? • Språket er en del av identiteten vår • Ved å endre talemålet etter bestemte grupper, identifiserer vi oss med denne gruppa. Talemålet er nemlig en billigere identifikasjonsfaktor enn eksempelvis å kjøpe seg nye klær

10. Talespråket endrer seg • Språket er ingen statisk størrelse • Språket er en prosess.

11. Hva/hvem påvirker endringene i språket ? • Grupper og personer i maktposisjoner • Språkendringene har en tendens til å spre seg fra urbane/bystrøk til utkantene - Bymål har vanligvis høyere status enn "bygdemåla" • Media en sterk påvirker.

12. Hva/hvem påvirker endringene i språket ? • Skriftspråket kan virke normerende på talemålet, men dette er ikke entydig. • I Sverige nærmer talemåla seg skriftspråket • I Danmark fjerner talemålet seg fra skriftspråket • I Norge går utviklingen mot regionalisering av talemålet

13. Utviklingen i byene i Norge? • ”Folkemålet” vinner fram • ”Overklassespråket” taper terreng

14. Dialektene i Norge Begrepsavklaring • Målmerke = et språklig særtrekk som ikke finnes i hele landet • Isogloss = grensen for den geografiske utbredelsen av et målmerke/språklig særtrekk • Heimfeste en dialekt = finne ut hvor taleren hører heime

15. De viktigste målmerkene • apokope • Infinitiv- og hunkjønnsendinger • tjukk-L eller vanlig-L (tynn-L) • personlig pronomen, 1. pers. eintal • palatalisering • lenisering (blaute konsonanter) • rulle-r og skarre-r

16. Apokope • En utlydende endevokal faller bort - eks. å kaste > kast, ei jente > jent • Rammer helst infinitiv og svake feminine (hunkjønn) substantiv • Utbredelse – gult område. Se dialektkart nr. 3, s. 301 i LB

17. Infinitivsendinger • Vi ser her etter infinitivsord med mer enn 1 stavelse - eks. være/kaste. På grunnlag av infinitivsendingene kan vi dele de norske dialektene i 2 store hovedgrupper • Den ene gruppa har ikke jamvekt og her ender infinitivsord på –e (e-mål) eller på –a (a-mål) • Den andre gruppa kaller vi jamvektsmål eller dialekter med kløyvd infinitiv, og her kan infinitiv ende på både -a/-e eller ingen ending.

18. Infinitiv og hunkjønn • Apokopemål • E-mål • A-mål • Jamvektsmål u/apokope • Jamvektsmål m/apokope • E-/a-mål

19. E-mål • I de mørkt grønne områdene ender tostava infinitivsord og svake hunkjønnsord på –e. De sier • Å vere i jamvektsord • Å kaste i overvektsord • Ei jente i hunkjønnsorda • Se røde områder, dialektkart nr. 1, s. 299 i læreboka

20. A-mål • I det røde området ender tostava infinitivsord og svake hunkjønnsord på –a. De sier • Å vera i jamvektsord • Å kasta i overvektsord • Ei jenta i hunkjønnsorda • Se blått område, dialektkart nr. 1, s. 299 i læreboka

21. Jamvektsmål u/apokope • I de blå området ender tostava infinitivsord på både –e og –a. Svake hunkjønnsord ender på –e. De sier • Å vera i jamvektsord • Å kaste i overvektsord • Ei jente i hunkjønnsorda • Se grønt område, dialektkart nr. 1, s. 299 i læreboka, men trekk fra apokopeområdet på kart nr. 3

22. Jamvektsmål m/apokope • I det grå området ender tostava infinitivsord på både –a/-å eller inga ending. Svake hunkjønnsord inga ending. De sier • Å værra/varra/vårrå i jamvektsord • Å kast i overvektsord • Ei jent i hunkjønnsorda • ingen kart i LB, men området utgjør sammenfallet av det grønne feltet på s. 299 og det gule området på s. 301

23. Apokopemål • I det gule området får verken tostava infinitivsord eller svake hunkjønnsord ending. De sier • Å vær i jamvektsord • Å kast i overvektsord • Ei jent i hunkjønnsorda • ingen kart i LB, men området dekker Nordland nord til Tysfjord

24. E/a-mål • I de lysegrønne områdene ender tostava infinitivsord på –e og svake hunkjønnsord på –a. De sier • Å vere i jamvektsord • Å kaste i overvektsord • Ei jenta i hunkjønnsorda

25. Tjukk-L • To opphav: • Gammelnorsk l > tjukk L - eks. sol > soL • Gammelnorsk -rð > tjukk L – eks. garð > gaL, • Utbredelse: • I gult område kun tjukk L av gammelnorsk l • I grønt område tjukk L gammelnorsk l > og gammelnorsk –rð • se blå og røde områder dialektkart nr. 2, s. 300 i LB

26. Palatalisering • Beskrivelse: Tungeryggen mot palatum (den harde gane). De sier • ll > llj - kall >kallj • nn > nnj - mann >mannj • Utbredelse de gule områdene, nord for en linje Sognefjorden - Mjøsa. Se ellers blått område på dialektkart nr. 6, s. 303 i LB

27. Pers. pron. 1. person, ent. • Øst for brytingsgrensen – i røde områder - begynner det på konsonant – j. De sier • je,jæ, jæi • Vest for brytningsgrensen – i blått område - beg. det på vokal – i,e eller æ. De sier • E, eg, æ, æg • Se dialektkart nr. 7, s. 304 i LB

28. Lenisering • Lenisering eller "bløde konsonanter” er når ptk uttales bdg i visse sammenhenger. I blått område sier de • Kåbe (kåpe), gade (gate), kage (kake) • Geografisk utbredelse: • Agder, Rogaland - til og med Skudeneshavn • Se dialektkart nr. 5, s. 302 i LB

29. Skarre-r • R-lyden lages ved at bakre del av tunga berører ganen • Utbredelse: Store deler av Aust- og Vest-Agder, nesten hele Rogaland, Bergen m/omland, kysten nord til Florø (se dialektkart nr. 4, s. 302 i LB) • En pågående lydovergang - sprer seg stadig nordover, og er derfor ikke alltid pålitelig i heimfestingen