PRTane, nytt verkemiddel eller noko som ikkje bør gjentas?

1. PRTane, nytt verkemiddel eller noko som ikkje bør gjentas? Arne Strand, Atlanterhavskomiteen– 11 januar 2006

2. Kjelder Presentasjon basert på intervju foretatt i mars 2004, i Kabul, Kunduz og Mazar-e-Sharif, intervju og survey for multidonor evaluering i april 2005 (Baghlan, Samangan, Mazar-e-Sharif, Nangarhar, Zabul, Kandahar og Herat) og intervju i Kabul/Parwan i august og november 2005. Multidonor evaluering tilgjengeleg på http://www.cmi.no/news/?id=184 , Policy Brief Peacebuilding: Lessons from Afghanistan på http://www.cmi.no/publications/publication.cfm?pubid=2059 Civil-Military Relationship in Complex Emergencies - An IASC Reference Paper (28 June 2004) og andre ‘gudidelines’, inkl på Afghanistan http://ochaonline.un.org/webpage.asp?MenuID=5111&Page=774

3. Den Afghanske konteksten • Fredsprosess fullført ifølge Bonn avtalen, om enn hastig – Parlament på plass • Stat med kun 5 % eigne inntekter, stor svart økonomi der over 50 av inntekter er frå narkotika og smuggling - donor and drug avhengig • Strategi med kooptering av kommandantar/krigsherrar, mange med MR overgrep bakgrunn – kontrollerar no i praksis dei fleste guvernørpostar, viktige ministerie, hær og politi – og narkotiktrafikk/smuggling • Derav veldig blanda sikkerheitsrisko, her er både militær opposisjon mot regjering frå ’post –Taliban’/Al Qaida element/andre, innblanding frå Pakistan og Iran – politikk og religion, kamp over smuggling/narkohandel (inkludert av politi), rein banditt virksomheit (stor arbeidsløyse mellom demobiliserte soldatar/kommandantar), rein utbytting av lokale guvernørar/politi, etnisk konflikt, hevn og blodhevn…etter meir enn 25 år med krig • Internasjonale styrkar, FN/ frivillige organisasjoner, sivile – alle har blitt mål; derfor har Afghanistan innført eit 9. Tusenårsmål: SIKKERHEIT

5. Provincial Reconstruction Team • Introdusert i november 2003 som ledd i Operation Enduring Freedom – i anerkjennelse av at den operasjonen hadde feila og trong ny strategi • Team skulle ha både sivile og militære oppgåver,i tillegg til ’to extend the authority of the Karzai administation’. Massiv kritisert for si samanblanding av roller ’to win hearts and minds’ gjennom bruk av humanitære prosjekt– spesielt kondisjonalitet på bistand dersom befolkninga ikkje samarbeida – gjorde NGOar til militære mål. OEF PRTar i sør • ISAF PRTar oppretta i nord og seinare i vest Afghanistan, hensyn til kritikk danna ’the British model’ – der dei sjølve ikkje implementerte humanitære prosjekt – men overlet det til NGOs

6. Modellar • Ingen felles PRT modell, to hovedretningar (OEF og ISAF), men kvar enkelt PRT land har sine eigne modellar – frå den Svenske som er kun sikkerheit, via for eksempel den danske med ’humanitarian officers’ inkludert i misjonen til den tyske som har 3 ministerie på plass i Kunduz. • Force protection ein hoved argumentasjon for involvering i humanitære prosjekt • Dårleg koordinering mellom PRTar - og ekstremt lite kunnskap om kva andre PRTar driv med – og korleis • Derav store forskjellar mellom provinsar, skape problem for ein nasjon å overta ein anna nasjon sine område– og større sikkerheits risiko å gå inn i område der det før var OEF PRTar.

7. Det positive - sikkerheit Skarp skille mellom korleis afghanarar oppfattar PRTane – • OEF PRTar generelt negativt, ’they are only here to protect themselves’, men positiv omtale (ie Nangarhar) der befolkninga ser at dei avgrensar overgrep frå lokale kommandantar • ISAF PRTar, generelt positiv haldning i befolkning – som garantist mot fornya kampar/krig og som beskyttelse imot kommandantar/ overgriparar • - men, kommandantar intervjus såg ingen nytte av ISAF • Spørreundersøkelse i Kabul i april 2005, ISAF var den organisasjonen som var best kjent og rangert mellom dei mest populære

8. Problemstillingar • OCHA/IASC retningslinjer for militært/sivilt samarbeid forbigått, det er primært ikkje dei humanitære aktørane som definerar hjelpetrong og inviterare inn det militære, PRT konseptet har gått forbi dette • Spørsmål om militært personell er kvalifisert til å identifisera humanitære prosjekt, bruk av deltakande metodar i prosjekt gjennomføring, monitorering og evaluering • Kva type prosjekt vert prioritert dersom ’force protection’ er hovedmål, knapt dei fattigaste og mest sårbare som er prioritert – dei utgjer ikkje sikkerheitsrisiko • Stor regionale forskjellar, fleire eksempel på forbigåelse av nasjonale planar – det lokale (og PRT nasjonale) vert prioritert

9. Problemstillingar • Tett på guvernørar som vanlege afghanarar oppleve som overgriparar, sett som ’garantistar’ – ie Sayaff nord for Kabul – der landkonflikter er tema • Støtte for Governance funksjon lokalt, fungerar ikkje med stab på 4 eller 6 månaders rotasjon (Kandahar) – og spørsmål om inflytelse når ’embedded’ amerikanske offiserar har denne funsjonen • Militært leda koordinering, 2 problem – kan overkøyre regjeringsstruktuar og har ikkje nødvending ein samlande/ nøytral rolle • Ekstremt dyr bistand – og lite vektlegging av deltagelse – fremmar korrupsjon ved å ikkje stilla krav – dobbel pris for skular som ’måtte’ byggjast (Herat) – og spørsmål om kven som er ansvarlege for å driva og vedlikehalda skular – ’we are very thankful for our new school, but it would be nice if there was a teacher here as well’

10. Konklusjon Provincial Security Teams: Konsentrer om sikkerheit for vanlege afghanarar, gje rom for stat, NGOar og private entrepenørar – der er meir enn nok å gjera på sikkerheitsfronten. Det kan medføra at afghanarar vågar å ta stilling i forhold til sentralstat, og dermed demme opp for militær aggresjon. Maimana: ta fatt i ’protection’ som for eksempel kan sikra retur av 70 000 IDPs til nord Afghanistan Overlat humanitære oppdrag til dei humanitære og ’governance’ til FN og afghanske myndigheiter – der for eksempel National Solidarity Programme er ein betre måte å sikra bistand til ALLE landsbyar – og i å byggja landsbybasert – og meir varig- ’community councils’ Vær ekstrem forsiktig med å gå i kompaniskap med lokale guvernørar, dei har 25 år erfaring med å nytta militær og humanitær bistand til eigen fordel. Ei linje, ein modell – ellers skape det meir forvirring om kva det internasjonale samfunnet vil i Afghanistan … skjer ikkje det vil dei halda fram med å verta sett på som ’…only here to protect themselves’ av den vanlege afghanar